Trønder nederlandsk mester i mønster

Fortsatt full trøkk under havflaten

Skrevet av: Jarle Holt, 1. Dan

En dag uten trening gir ingen mening. Slik tenkte jeg da jeg i fjor forlot Trondheim til fordel for Delft i Nederland. Etter seks år i Trondheim Taekwon-Do Klubb ble jeg fort rastløs da jeg begynte i ny jobb ved Universitetet i Delft. Det var ikke nok å spasere langs kanaler og spurte opp over broer og skue ut over det flate tulipanland. Jeg måtte finne meg et nytt treningsmiljø.



Etter å ha vurdert klubbene i området valgte jeg Taekwon-Do klubben ved Ped’s Sportscentre i nabobyen Schiedam, bare 5 minutter unna med tog fra Rotterdam, hvor jeg bor. Klubben har ca. 70 medlemmer for øyeblikket, fra hvitt til sort i alle aldere. Siden i fjor høst har jeg hastet av sted med drakt og utstyr fra kjemilaben to kvelder i uka, tirsdag og fredag. Stedet ligger landlig til med utsikten ut over havnebasseng og båttrafikk. Ikke fullt så stort som hjemme i Trondheim, men med to treningshaller og et studio for styrketrening og en liten kafeteria hvor vi samles etter trening for en hyggelig prat over en flaske Spa, belgisk vann på flaske eller sportsdrikken Gatorade.

Jeg var heldig og gled rett inn i det eksisterende Taekwon-Do miljøet. Det viste seg at flere var med på landslaget, tre stykker: Simon Roukema, 2. Dan, Rory de Vries, 2. Dan og Feyza Kilic, 1. Dan. Disse ble mine sparringspartnere og treningskamerater. Vi har kun en time til rådighet, og tempoet og intensiteten blir da litt større enn jeg var vant med hjemme ifra. Men det kommer man fort inn i sammen med de entusiastiske nederlenderne. Det mangler ikke på instruksjon og oppmuntring. På tirsdager trener vi hovedsakelig mønster og stegsparring. Fredagene slår vi oss løs, i dobbelt forstand. Etter oppvarming med push-ups, sit-ups, løping og tøying er det fram med puter og targets, hvor diverse øvelser og kombinasjoner blir gjort. Deretter er det på med utstyr bortsett i fra hjelm som vi ikke bruker. Det er to sparringssystem her i Nederland. A-klassen er fullkontakt, mens B-klassen er semikontakt. Tempoet er høyt, men kondisjonen blir bedre. Instruktør Fred Ton, 4. Dan, går rundt og instruerer og veileder. Han passer hele tiden på at vi utvikler oss.





17. desember 2006 ble det arrangert Dutch Open, og jeg ble anbefalt å delta i mønster. Stevnet foregikk i sportshallen Stedenwijk i Almere-Stad, en forstad til Amsterdam. Femten medlemmer fra klubben pluss to instruktører dro spente av sted tidlig om morgenen. Nå skulle vi vise hva vi dugde til blant rundt to hundre andre deltakere, mest nederlendere, men også skotter og belgiere.

Klubben min hevdet seg godt. Tretten dro tilbake til Schiedam som nederlandske mestere, meg selv inkludert. Jeg vant mønsterklassen for herrer senior 1. Dan. Her går man to mønster per runde, ett selvvalgt pluss ett valgt av dommerne, noe som er forskjellig fra konkurranser i Norge.

Gjett om jeg har fått et hyggelig inntrykk av Nederland, landet her nede på kontinentet under havflaten.