MYTHBUSTER'S

Taekwon-Do utøvere tøyer også smilemusklene!
Illustrasjonsfoto, fotograf: Dag A. Ivarsøy

Vi er invitert av Bærum Taekwon-Do Klubb for å være vitne til et oppgjør med mytene. Litt usikre på hvilke myter det siktes til, og spente på om vi skal bevitne et fyrverkeri av kampsportkunster, møter vi opp i klubbens lokaler på Haslum. Her treffer vi Jørgen Botnan, 3. dan sort belte, som viser oss inn i et lite, men trivelig treningslokale.

Vi spør Jørgen om hvorfor de har invitert oss på besøk i dag.

- Som alle idrettslag er vi avhengige av rekruttering. Kampsport har en veldig god appell blant unge, og alle våre barnepartier fylles fort opp. Men vi merker til vår undring at voksne ikke i samme grad vurderer oss som et alternativ for å komme i form. Etter å ha spurt oss litt for har vi kommet til at sporten har en utfordring. Det henger en del myter ved kampsport. Og disse mytene gir et feilaktig inntrykk av sporten. Så nå har vi invitert dere for å ta et oppgjør med disse mytene.

Jørgen viser oss inn i ”dojangen”, eller treningslokalet som vi andre ville kalle det. Her møter vi et titalls personer som står pent oppstilt i noe som ligner en militær giv-akt stilling. På kommando fra Jørgen skifter alle de hvitkledde stilling, fremdeles med militær presisjon, hvorpå ”elevens ed” avgis i kor. Vi må innrømme at dette stemmer godt med vår oppfatning av kampsport. Her settes disiplin og lydighet i høysetet. Men nei, Jørgen tar frem en treplate på ca. 30 ganger 30 cm. Den er en tomme tykk, og på fronten står det skrevet ”jerndisiplin”. Karoline, en søt tenåringsjente med rødt belte, kommer frem og knuser treplaten med et kontant slag. Første myte er ”busted”.

- Når man samler 20-30 personer i et lokale for å undervise disse i en idrett, så er det ikke jerndisiplin å forvente en viss orden og at det er stille når instruktøren snakker. Vi synes det er god folkeskikk. Dessuten gjør det instruksjonen mer effektiv, og det er jo for å trene vi er her. Ja, vi bukker pent til treneren og vi bukker når vi kommer inn i treningssalen, men jerndisiplin? Nei, der kjenner vi oss overhode ikke igjen forteller Jørgen. - Vi har en hyggelig og uformell omgangsform, samtidig som vi holder en grei orden. Så denne disiplinen er et middel for å oppnå effektivitet i treningen, ikke et mål i seg selv.

Vi har ikke problemer med å være enige med disse utsagnene. Egentlig er vi mer interessert i å få vite om Karoline har vondt etter å ha knust en planke med bare nevene… Hvilket bringer Jørgen over på neste myte som skal knuses. Han tar frem en ny planke; denne med påskriften ”myk og i god form”. Denne gangen er det Knut som skrider til verket. Men først blir Knut presentert som en snill familiefar på 42 år som har trent Taekwon-do i 4 år. Rask hoderegning forteller oss at han må ha begynt med sporten i en alder av 38 år. Vi ser etter og konstaterer at beltet som henger rundt livet på den voksne mannen er rødt, noe som tilsier at Knut må ha tilegnet seg en del kunnskaper om sporten på disse årene. Derfor antar vi at han var en veltrent mann da han møtte opp til første trening.

- Myte to, forteller Jørgen, er at man må være myk og smidig, og i god form for å begynne med sporten. Og hva kan være mer feil? Det er for Å BLI myk, og for Å KOMME i form man begynner. Vi ble rimelig overrasket da vi oppdaget at det faktisk er mange som tror at det stilles krav for å begynne med Taekwon-Do. Og her ligger en av våre fortrinn forteller Jørgen, sporten passer ALLE. Mange av våre utøvere begynte stive som planker, godt voksne og etter mange år uten trening. Og så jobber de seg opp, skritt for skritt, til de oppnår en viss mykhet og kommer i bedre form. Ok, de som begynner som voksne bruker litt lenger tid på å bli myke, men det betyr ikke at de ikke er velkomne hos oss. Tvert i mot! Klubben ser på voksne utøvere som en ressurs.

Som for å understreke Jørgens utsagn trår Knut frem og deler planken i to med et høyt spark. Det ser fremdeles vondt ut. Men enten er Knut en god skuespiller, eller så kjenner han ikke mye til sparket, for han trer uanfektet tilbake på plass.

- Men Jørgen, dette er jo en kampsport. Da må man jo være litt tøff?

Nå trer to utøvere ikledd hjelm, tannbekytter, hansker og sko frem. Og på kommando fra Jørgen setter de i gang og slåss. Jørgen er rask med å rette oss. – De sparrer! Og selv om det ser brutalt ut så er det kun begrenset kontakt når et spark eller slag treffer. Dessuten følger de sparringsregler for å sikre at dette er mer en måling av ferdigheter enn en slåsskamp. Vi lar oss ikke overbevise helt, regler og begrenset kontakt til tross, dette må da være for de spesielt interesserte?

- Ja, vi skal innrømme at sparring ikke passer alle. Men, det som er litt interessant er at det er de som er mest skeptiske i utgangspunktet som er de som er mest ivrige etter hvert. Når man først har prøvet det, og den første skepsisen er overvunnet, er det ingen som tenker på sparringen som slåssing eller vold. Og det er utrolig god trening å sparre forteller Jørgen.

Jørgen henter frem neste planke, denne med påskriften ”tøff mann”. Den ene av ”slåsskjempene” tar av seg hansker og hjelm, og nok en gang er det en ung kvinne som åpenbarer seg. Pernille er 18 år, men har rukket å gradere seg til sort belte. Hun stiller seg resolutt opp, og deler planken med et knivhåndslag. Ok, vi tar poenget. Nok en myte ”busted”.

Vel Jørgen har du flere planker på lager? Flere myter som skal avlives for våre lesere? På den neste planken står det ”velkommen”.

- Jo, det er sikkert flere myter som henger ved kampsport og Taekwon-Do. Men den siste planken skal vi knuse som et symbol på at vi ønsker alle velkommen til å trene Taekwon-Do med oss. Ung eller voksen, kvinne eller mann, stiv eller myk, topptrent eller utrent.

Hvorpå Jørgen stiller seg opp med planken mellom hendene, vender seg mot vår utskremte medarbeider, og begynner å fortelle hvordan planken skal knuses. Hvordan det gikk, se det er en annen historie.

Skrevet av kampkunst.no for Budstikka